”Å sparke en som allerede ligger nede”.

Hvordan kan/bør/skal vi forstå Ludvig Holbergs komedie ”Jeppe på Berget” i 2017?

 I 1722 skrev Ludvig Holberg komedien ”Jeppe på Berget”. Det var en av over tyve komedier som han skrev mellom 1722 og 1727. Dette har av ettertiden blitt kalt hans ”poetiske raptus”. Foranledningen var at i 1722 ble Danmarks første offentlige teater åpnet i Grønnegade  i København. Holberg ble teaterets husdikter og foret det jevnlig med komedier. Hans tanke var, at dersom folk fikk se sine egne latterlige sider utlevert på scenen, ville de kunne endre sin adferd.

I den forstand skiller ”Jeppe” seg fra flere av de andre stykkene ved at hovedpersonen tilhører bondestanden. De fleste andre tar for seg folk av en høyere stand. Som for eksempel hovedrolleinnehaverne i  for eksempel ”Den Stundesløse”, ”Jeanne de France” og  ”Den Vægelsinnede”.

Dette er, synes jeg, er av stor viktighet. Faktum er at stykket ikke var ment å skulle vises for bønder. Ingen bonde kunne få innsikt av å se sine svakheter blottlagt for åpen scene. Dette er en komedie som gjør narr av en person, nederst på rangstigen i 1700 tallets Danmark. En som ikke kan ta igjen og forsvare seg.

Jeppe er livegen, noe som betyr at han nærmest er baronens eiendom. Han er gift med Nille som har et utenomekteskapelig forhold til klokkeren. Ved hjelp av ”Mester Erik”, er Jeppe, i bokstavelig og overført betydning, under pisken.

Jeppe tyr til alkohol for å slippe unna dette livets fortredeligheter. Han er blitt det vi i dag kaller en alkoholiker.

Baronen og hans hoff finner ut at de skal spille Jeppe et puss. De kler ham opp og plasserer ham i baronens seng. De prøver å innbille ham at han er baron og at hans tidligere liv som livegen bonde, soldat og Nilles mann bare er hallusinasjoner. Alt dette mens de flirer bak hans rygg. Og de lykkes. Jeppe tror tilslutt at han er baron. Dermed dukker det opp i Jeppe flere, mildt sagt, usympatiske sider. Han uttrykker ønske om å ta livet av de fleste av hoffet.  I hans øyne er de utsugere, som lever et liv i luksus uten, etter hans mening, å fortjene det.

Her har Holberg forstått noe i menneskenes psyke som i historisk ettertid har vist seg å holde stikk. Ser vi på de fleste revolusjoner, er resultatet at de ender opp med et vrengebilde av hva de i utgangspunket var for.  Menneskenes egoistiske lyster tar over og idealismen forvitrer. Med andre ord: Makt korrumperer.

Jeppe, en mann full av mindreverdighetskomplekser, kommer, tror han, til heder og verdighet. Resultatet er skrekkinnjagende. Han blir et usympatisk svin som lever i sin egen falske virkelighet. Ringer det noen bjeller?

Historien vrimler av narsissistiske maktmennesker som har hatt, eller har, sin egen virkelighetsoppfatning. Det er nok å nevne Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot osv.

I dag ser vi at en slik person, p.g.a. en rekke uheldige omstendigheter, også grunnet grådighet fra deler av makteliten, har blitt valgt til verdens mektigste mann. Jeg snakker om Donald Trump. En mann uten de mest grunnleggende kunnskaper om den verden han lever i og lager seg egne alternative sannheter. Men, som på tross av, eller kanskje på grunn av, sin uvitenhet, fremholder at alle andre tar feil. Når man hører ham ytre seg, virker det nesten som om Jeppe har mer selvinnsikt.

”Alle er barn av sin tid” er et munnhell som innholder en stor porsjon sannhet. Holberg levde i den såkalte ”opplysningstiden”. Men det var samtidig eneveldets tid, med statsoverhoder som neppe kunne kalles kloke og fremsynte. Dette var lenge før demokratiets gjennombrudd. Det var riktig nok noen forsøk i Hellas ca. 400 år før vår tid. Holberg fikk jo selv føle maktens vilkårlighet på kroppen da den pietistiske Kristian VI overtok tronen og teater ble forbudt.

I ”Den Politiske Kannestøper” viser han tydelig at ”Skomaker bli ved din lest” var et av hans favorittordtak. Hva han hadde sagt i dag til at verdens mektigste demokrati kunne velge en slik person som Trump til president, er ikke vanskelig å forsestille seg. Problemet for Holberg hvis han skulle henge ut Trump i dag, ville ligge i at virkeligheten overgår enhver fiksjonalisering. Hvordan parodiere noe som i seg selv er en parodi?

Tilbake til hvordan vi skal forholde oss til adelsskapets latterliggjøring av den stakkars bonden Jeppe. I vårt sosialdemokratiske samfunn ville Jeppes familie sannsynligvis gått til familieterapi og Jeppe fått tilbud om rusavvenning. På 1700 tallet var en drikkfeldig mann uten fine manerer, en man kunne gjøre narr av. En svak person som hadde seg selv å skylde for sin avhengighet. I dag ville vi se Jeppe som et offer for en samfunnsstruktur som ikke ga muligheter for hans stand til å kunne gjøre en klassereise. De fleste ville se med avsky og forakt på overklassen som med den største selvfølgelighet tillater seg å leke med et annet menneskes liv. I Holbergs stykke kommer kritikken av maktpersonene lite frem. Skal det understrekes, må man gjøre regitekniske grep, noe som jeg tror, vil forandre forfatterens antatte intensjon.

På tross av disse tankene rundt ”Jeppe på Berget”, har mennesker i nesten tre hundre år humret og ledd av Jeppes rollefigur. Det skal vi fortsatt gjøre, men kanskje med en liten bismak og med en noe større forståelse av den samlede menneskehetens dårskap.

 

Jan de Vibe

regissør

Legg igjen en kommentar