Regissørens tanker bak oppsettingen av ”En Folkefiende”
Enhver nyoppsetting av ”eldre” teaterstykker vil nødvendigvis bli tolket i nåtidens lys.
Etter to komedier av Holberg, har valget denne gang falt på Henrik Ibsens ”En Folkefiende”. Det er et langt sprang fra hovedsakelig komedie til, om ikke tragedie, så i hvert fall sterkt drama. Stykket ble skrevet i 1882 og tar et oppgjør med egeninteresser i motsetning til sannhet. Om det var fordi at Ibsen ante at forurensning kom til å bli et økende problem, eller at det var ”flaks” skal ikke jeg kunne si, men i dag står hele vår klode i en verre situasjon enn den lille sørlandsbyen Ibsen beskrev.
Etter at vi i Fredrikshald Theaterselskab bestemte oss for å sette opp ”En Folkefiende”, har temaene Ibsen tok opp, eksplodert. Først og fremst ved Greta Thunberg, den svenske tenåringen, som har fått ungdom over hele verden over til å demonstrere for å stoppe klimaødeleggelsene. Hun er, om mulig, enda mer rettskaffen enn helten i vårt stykke, dr. Tomas Stockmann.
Som alle som står opp for rett og sannhet, møter også Tomas Stockmann kritikk og motstand når han vil stoppe forurensingen. Hovedinntektskilden til byen kommer fra det nybygde kurbadet. Hans bror Peter Stockmann, som innehar alle ledende posisjoner i byen, har tatt ”en snarvei” i byggingen og ser bare på sin egen prestisje og utgiftene en utbedring vil medføre, og har ingen omtanke for pasientenes03 velferd.
Et annet viktig tema Ibsen tar opp og er svært kritisk til, er om demokratiet er en hensiktsmessig styreform. I mange land i verden i dag ser vi at tilliten til politikerne er på vikende front, og maktfordelingsprinsippet er under sterkt press fra maktdemagoger som helst vil styre etter eget forgodtbefinnende. Etter å ha sett hva tyrannstyrer opp gjennom historien har ført til, burde vi kunne bekjempe disse tendensene. Men, dessverre er ikke menneskene styrt av logikk. Folkeforførerne vet hvilke punkter de skal trykke på og lager skremselsbilder som får fornuften til å vike, til fordel for ”den sterke leder”. De fleste vil nok ikke kunne stå inne for Tomas Stockmanns sluttreplikk at ”den sterkeste står alene”, men jeg ser at det godt kan være et utgangspunkt for en diskusjon om demokratiet som styreform.
Vi er så heldige å ha fått med oss den fremgangsrike pianisten, haldenseren Eirik Haug Stømner, til å ”akkompagnere” forestillingen. Musikk pluss drama er sant!
Takk til alle våre medarbeidere som har gjort denne produksjonen mulig. Takk for alle positive innspill og fruktbare diskusjoner om tekst, innhold og fysisk materialisering på scenen. Sammen, føler jeg, at har vi lagd en forestilling vi alle kan være stolte av.
Jan de Vibe
regissør