Om forfatteren Pierre Beaumarchais og «Figaros Bryllup»

Om forfatteren og hans samtid

Pierre Augustin de Beaumarchais
Pierre-Augustin Caron de Beaumarchais, malt av Jean-Marc Nattier

Pierre Augustin Caron de Beaumarchais (1732-1799) var et fransk universalgeni. Som eneste sønn av syv søsken var det nok bestemt at han skulle gå sin fars fotspor og bli urmaker. 21 år gammel han oppfant en måte å stabilisere urverket i datidens ur, som var mer å regne som statuspynt fordi de ikke kunne stoles på, og etter flere rettsaker ble han anerkjent som dens rette oppfinner. Dette, pluss et kortvarig ekteskap med en rik enke som døde før det hadde gått et år, skaffet han økonomi til å kjøpe seg en adelstittel. Derigjennom fikk han innpass hos Ludvig den femtende og ble ansatt som musikklærer i harpespill for hans fire døtre. Her innledet han et vennskap med en bankier, Joseph Duverney. Dette medførte at han la seg opp en betydelig formue. Da Duverney døde, etterlot han seg et testamente der Beaumarchais’ gjeld på 75000 franc ble slettet og i tillegg arvet han 15000 franc. Testamentet ble imøtegått av Duverneys arvinger. I rettsaken vant han først, men tapte i andre instans.

Dette var nok foranledningen til at han for å få tilbake sine rettigheter skrev fire Mémoires hvor han blottla renkespillet han var utsatt for. Disse pamflettene ble lest av mange, og folk så på ham som en velgjører og «varsler» som hadde blottlagt et samfunnsonde.

I tillegg kastet han seg inn en rekke «eventyr» som kongens spion. Først i London så Amsterdam og til slutt i Wien hvor han skulle etterspore et smedeskrift mot Marie Antoinette, Ludvig den sekstendes kone.

Om forfatteren Pierre Augustin Caron de Beaumarchais og teaterstykket Figaros Bryllup.

Figaros Bryllup er nummer to av en trilogi. De foregår alle i Spania. Der hadde Beaumarchais oppholdt seg i ti måneder i 1764 for å hjelpe sin søster ut av en pikant kjærlighetsaffære.  Det første stykket, Barbereren i Sevilla, ble oppført i 1775 på Theâtre francais og ble svært populært. Det inneholder omtrent de samme rollefigurene med Figaro og grev Almaviva som hovedpersoner.

Suzanne, Almavivas kammerpike skal i Figaros Bryllup gifte seg med tjeneren Figaro, men greven vil gjerne benytte seg av en uskrevet regel at han har førsteretten til å ligge med bruden på bryllupsnatten. Denne rett har han riktig nok avskrevet, men dette tar han ikke hensyn til. Etter adskillige intriger og festlige opptrinn iscenesatt av Figaro, ender det hele lykkelig.

Ser man stykket i dag, er det ikke lett å forstå at det kunne ha slik eksplosiv kraft da det ble oppført i 1784. Kongen så nok at det lå mye kritikk av både han og adelen i innholdet og forsøkte å hindre det i å bli oppført, men Marie Antoinette elsket det og presset på for å få det oppført.

Stykket inneholder gjennomgående kritikk av de kondisjonerte klasser, deres manglende intelligens, de er late og hersker kun på grunn av sine penger og privilegier. Satiren kulminerer med en monolog i slutten av stykket, fremført av Figaro. Leser man kun den, er det bemerkelsesverdig hvor godt den står seg når det gjelder kritikk av ulikhetene i vårt eget samfunn og verden for øvrig.

Den franske og amerikanske revolusjon.

Det er ingen tvil om at det satiriske innholdet i Beaumarchais´ stykker, og særlig i Figaros Bryllup, var med på å legge grunnlaget for den franske revolusjonen i 1789.

Hans opphold i England hadde medført at han så konflikten i de britiske koloniene fra «amerikanernes» side. Dette medførte at han opprettet et selskap hvor han fikk Frankrike og Spania med på bl.a. å finansiere 40 skip som fraktet penger, uniformer og våpen til den amerikanske hæren.

Til tross for Beaumarchais’ samfunnskritiske forfatterskap og engasjement, fremkalte rikdommen hans og den nære tilknytning til hoffet antipati hos den nye eliten. I 1789 ble han uforskyldt satt i fengsel, – han skulle angivelig ha lagret våpen. Etter kort tid rømte han til Hamburg, hvor han slo seg ned som emigrant. I mellomtiden ble familien hans fengslet, og all eiendommen konfiskert.
I 1796 vendte han tilbake til Frankrike, hvor han levde i fattigdom til han døde i Paris i 1799, 67 år gammel.

Et spennende og stormfullt liv var over. At han ikke er bedre kjent og at ingen har laget en tv-serie om han og hans viderverdige og eventyrlige liv, er en gåte. Men det kommer kanskje?

Jan de Vibe